Easy Come, Easy Go

Elvis Movie #23 - Paramount 1967

Regissør; John Rich

Produsent; Hal Wallis

Manusforfattere; Allan Weiss og Anthony Lawrence

Skuespillere; Elvis Presley - Ted Jackson/ Dodie Marshall - Jo Symington/ Pat Priest - Dina Bishop/ Pat Harrington Jr. - Judd Whitman/ Skip Ward - Gil Carey/ Sandy Kenyon - Schwartz/ Frank McHugh - Captain Jack/ Ed Griffith - Cooper/ Reed Morgan - Lieutenant Tompkins/ Mickey Elley - Lieutenant Whitehead/ Elaine Beckett - Vicki/ Shari Nims - Mary/ Diki Lerner - Zoltan/ Robert Isenberg - Artist/ Elsa Lanchester - Madame Neherina

Produksjonen av Elvis’ 23. spillefilm Easy Come, Easy Go startet 3. oktober 1966. Opptakene som begynte 10. oktober, var lokalisert i Long Beach, Santa Monica og Hollywood. Filminnspillingen ble avsluttet den 7. november 1966. Filmen hadde USA-première 22. mars 1967, og endte opp på plass 50 på Variety's liste for året 1967.

Resymé

Løytnant Ted Jackson (Elvis) tilbringer sine siste dager i aktiv militærtjeneste med å desarmere en undervannsmine for Sjøforsvaret. Under en av hans dykkeoppdrag oppdager han et forlist skip. Overvunnet av nysgjerrighet, undersøker han vraket og finner en kiste fylt med spanske gullmynter. Han bestemmer seg for å undersøke skipet nærmere og han spør Jo Symongton (Dodie Marshall), barnebarn av skipets eier, om å få se skipets manifest. Etter at Ted gjennomgår det forliste skipets manifest, er han overbevist om at skipsvraket faktisk inneholder en skatt. Etter at Ted dimitterer fra marinen, overbeviser han sin tidligere forretningspartner Judd Whitman (Pat Harrington) om å hjelpe til med å berge skatten. Ted overtaler Judd til å bidra med 1000 dollar for å finansiere alt utstyret som behøves for oppdraget. For å skaffe tilveie det siste utstyret tilbyr de den lokale butikkeieren Kaptein Jack (Frank Mc Hugh) en andel av skatten dersom han bidrar med utstyr og i tillegg hjelper dem med selve bergingen.

Problemene oppstår da de etter hvert forstår at Kaptein Jack er redd for havet og helt ubrukelig ute til sjøs. Ted blir helt oppgitt da det er helt nødvendig med 3 personer for å kunne gjennomføre bergingen. Judd bestemmer seg for å løse problemet ved å invitere Jo med på laget. Dermed går det opp for Jo hvorfor Ted var så interessert i skipets manifest, og hun beskylder Ted for å være grådig. Ted blir frustrert over Jo’s reaksjon og det faktum at hun ikke vil samarbeide, men det skal vise seg at det er flere problemer i emning. To eventyrere Dina (Pat Priest) og Gil (Skip Ward) har observert trioen i den lille båten, og de har blitt svært nysgjerrige på hva som er i gjære. Gil forstår etterhvert hva Ted og de andre har på gang, så han konstruerer en motorstopp, og han spør Ted om han kan taue dem inn til havnen. Vel i havn, finner Gil Kaptein Jack og han overbeviser kapteinen om at Ted prøver å stjele verdier som i virkeligheten tilhører Gil og Dina. Kaptein Jack rekrutteres og han tar tilbake bergingsutstyret fra Ted, og leier det ut til Gil i stedet. Når Ted finner ut hva som har skjedd forsøker han å overtale Jack til å ombestemme seg, uten å lykkes. En motløs Ted drar ut til Jo’s hus for å be henne om å hjelpe dem med å overbevise Jack om at de ikke er to grådige tyver. Judd har allerede vært der og overtalt Jo til å hjelpe dem med å berge skatten. Sammen blir de enige om å forsøke å forklare alt til Jack. Før de rekker frem til byen, har Gil og Dina allerede kidnappet Jack og dratt ut til vraket med alt utstyret. Ted, Judd og Jo tar opp jakten i båt. Når de endelig rekker frem er Gil og Dina allerede i gang med dykkingen. Jack ber om unnskyldning for at han ikke trodde på Ted, og skifter lag nok en gang. Ted klarer å beseire Gil i et undersjøisk basketak, og han bringer skatten opp selv. Tilbake i havn tar de med seg skatten for å få den taksert. Det viser seg at myntene er laget av kobber og de er ikke mer verdt en 30 cent per stk. De selger myntene for 3900 dollar, og de blir enige om å forære pengene til kunstsenteret som Jo og vennene hennes planlegger å etablere. Ted og Judd arrangerer et show til inntekt for kunstsenteret, og filmen avsluttes med at Elvis fremfører «I’ll Take Love».

Elvis and Dodie Marshall in the movie Easy Come, Easy Go - 1966

Anmeldelse

Easy Come Easy Go var Hal Wallis’ niende filmproduksjon med Elvis. Rent tematisk følger denne filmen den vanlige oppskriften; En hovedrolle som innehar et macho yrke (denne ganger som dykker), flust av pene damer og eksotiske omgivelser.

Mange mener at denne filmen rangerer blant Kongens aller dårligste, noe jeg faktisk ikke er helt enig i. For det første så har filmen en handling, selv om denne avbrytes av tull og svada, der yoga-scenen rangerer høyest. For det andre så foregår filmen i noenlunde troverdige og realistiske omgivelser. For det tredje så inneholder filmen såpass få sanginnslag at de ikke fullstendig ødelegger filmen (sanginnslaget i forbindelse med yogascenen er dog noe av det dårligste som forekommer i noen film med Elvis). Jeg kan ramse opp et titalls Elvis-filmer som er dårligere enn denne, og selv om dette representerer prototypen på middelmådighet, så kan filmen sees i selskap med venner som ikke er Elvis fans, uten at man trenger å rødme av skam.

Soundtrack

Elvis spilte inn de syv sangene som skulle inkluderes i filmen Easy Come, Easy Go over to dager 28. og 29. september 1966. Sangen «She’s A Machine» ble utelatt fra filmen, blant annet fordi Elvis hatet denne sangen. Besynderlig da denne sangen er langt bedre enn et par av de sangene som faktisk ble inkludert i filmen.

Ofte blir dette materialet trukket frem når man skal definere det absolutte bunnivået på filmmusikken til Elvis. Også dette opplever jeg som besynderlig, da jeg ikke opplever dette materialet som noe markant dårligere enn det vi finner på et 20-talls filmer med Elvis. Riktignok inneholder denne filmen den legendariske «Yoga Is As Yoga Does», en låt så flau og dårlig at det faktisk er vanskelig å finne ord.

Ingen singel ble sluppet i forbindelse med Easy Come, Easy Go. I mars 1967 ble EP-platen med de seks sangene fra selve filmen sluppet, og det skulle bli den siste regulære EP-utgivelsen med Elvis, da dette hadde blitt et format som etter hvert solgte svært dårlig. Det hjalp jo ikke akkurat at materialet på EP-platene etter hvert besto av middelmådig filmmusikk, hentet fra middelmådige filmer.

Tittellåten «Easy Come, Easy Go» er en rask poplåt som faktisk svinger skikkelig. Jeg liker måten Elvis synger denne sangen. «Love Machine» er en nok en fengende poplåt, og den selv om den ikke akkurat funkler av storhet, er den godkjent. Den tidligere nevnte «Yoga Is As Yoga Does» er en infantil sang med en slags ompa-rytme. Denne sangen rangerer blant det absolutt verste Elvis noensinne festet til lydbånd. Den er ikke dårlig, den er bortenfor! «You Gotta Stop» er nok en rask poplåt. Den grenser til det anmassende, men den inneholder noen melodilinjer som fungerer, så dette er nok et godkjent nummer. «Sing You Children» kan best karakteriseres som barnegospel, og det fungerer dårlig når kongen av Rock’n’Roll må fremføre sånt bunnskrap! «I'll Take Love» er en latinamerikansk gladsang, fryktelig malplassert i kontekst med de andre sangene i denne filmen. «She's A Machine», en sang Elvis visstnok avskydde, er enda en rask poplåt. Personlig mener jeg at den hverken bedre eller dårligere enn noe av det andre han gjorde i denne kategorien av sanger i tilknytning til denne filmen. Den trekker i alle fall ikke nivået ned i forhold til det materialet som ble inkludert i filmen.

Easy Come, Easy Go (3/4) - Love Machine (3/4) - Yoga Is As Yoga Does (1) - You Gotta Stop (3/4) - Sing You Children (2) - I'll Take Love (2/3) - She's A Machine (Outtake) (3) (Rangeringen er på en skala fra 1 – 5)

Movie Clip

Sources; “Elvis: The Hollywood Years” – David Brett / “Elvis! Elvis! Elvis!: The King And His Movies” – Peter Guttmacher / www.elvis.com.au / Wikipedia